Ingen politiske partier på Stortinget representerer idag flertallet av den norske befolkningens mening om regjeringens krigsdeltakelse i Afghanistan. De representerer heller ikke flertallet av afghanerne, som de heller aldri har spurt om saken.
Det ligger imidlertid en dobbelthet i forståelsen av "
det afghanske demokratiet" som gjør både SV og regjeringen svar skyldig. Begge for at de har deltatt fram til nå, og dermed gitt sin fulle støtte til president Hamid Karzais regjering; begge fordi de derfor deler den samme filosofien om
demokratiet; men også hver for seg, fordi SV nå har tatt initiativet, noe ledelsen i Arbeiderpartiet(og SV?) neppe er glad for. Så hva kan vi forvente oss?
Forskjellen på Arbeiderpartiet og SV i Afghanistan-politikken handler mer om den formelle holdningen til NATO, enn en uenighet om oppdragenes mål.
Forskjellen som SV målbærer går ut på å erstatte NATO med FN, hvis øverste mål er å støtte den
demokratiske Karzai-regjeringen. Men i realiteten er det ingen forskjell på disse to, og i realiteten blir jo både NATO og Isaf(som jo er et FN-organ) sett på som to sider av samme sak, med den samme overordede politikken.
Hamid Karzais regjering hviler i utgangspunktet på tre ulike pilarer: den amerikanske okkupasjonen, samarbeidet med Nord-Alliansen og presidentens støtte i pashtunske omeråder. Han ble av USA først innsatt som diktator, senere gikk han til valg og vant en noe tvilsom seier, da opposisjonelle kanidater effektivt ble hindret i å stille sitt kanidatur.
Til forskjell fra okkupasjonen av Irak, ble ikke okkupantene mødt med motstand i det hele tatt de første to til tre årene. Til tross for massiv bombing av landet. Deretter tok det imidlertid av. Taliban hadde gjennom en avtale med USA/Pakistan avgitt hovedstaden til fordel for fritt leie inn til landsbyer i sør, og pashtunske omeråder på grensa til Pakistan. Etter 23 år med krig hadde den menige afghaner fått nok, og amerikanerne kunne ta Kabul så godt som uten kamp.
Krigstrøttet kombinert med en gryende optimisme gjorde at befolkningen i 2004 ga Karzai de stemmene han trengte, til tross for at han representerte en fremmed makt. Millioner vendte hjem fra flyktningeleirene og de fleste forventet at USA skulle spytte inn masse penger for å bygge en nasjon som var ødelagt.
Dette siste punktet skulle snart bli et ankepunkt. Det var ikke bare Afghanerne som ble skuffet over manglende
nasjonsbygging. Store deler av venstresisida i vesten forventet også at dette skulle skje. Det skjedde ikke - og hvordan kunne det egentlig skje? Hvordan kunne de utvikle nødvendige sosiale programmer i Afghanistan? Svaret lå i New Orleans som året etter ble rammet av orkanen Catharina. De ville ikke gjøre det hjemme - de kunne ikke gjøre det ute.
Den lille hjelpen som til tross ble gitt afghanerne ble kanalisert via såkalte NGO-er. Og få er så forhatt i Afghanistan som representantene for disse. Vi snakker om skyhøye lønninger side ved side med smuler for afghanske ansatte. Vi snakker om korrupasjon, narkotikamissbruk, prostitusjon, luksusliv osv. Vi skal derfor merke oss at Taliban feks sjelden bomber sivile afghanere, mens drap på NGO-representanter imidlertid har stor legitimitet i landet.
Den andre årsaken til skiftet i 2004 ligger i den militære okkupasjonen selv og hvordan de behandlet befolkningen i jakten på folk fra Taliban, der de kombinerte gateterror med luftbombardement, som gikk hardt utover de sivile.
Den tredje årsaken til at motstanden økte ligger i sikkerhetsspørsmålet, eller mangelen på sådan. Krigen kombinert med flykningestrømmene, mangelen på demokratiske institusjoner innen politi og rettsvesen, gjorde at dette ble overlatt til de store jordeierne i landet. Som før. Fattigdom, redsel og sinne ble derfor ingrediensene som gjorde at motstanden mot okkupasjonen tok fart fra 2004 og fram til idag.
Først startet motstanden i de pashtunske omerådene i sør og i øst. Motstandsbevegelsen besto først og fremst av Taliban og assosierte medlemmer av Hekmatyar som er lederen av det største islamistiske partiet fra 1980-tallet. Da okkupasjonen startet hadde ingen av disse særlig mange tilhengere igjen. Nå vokste de begge betraktlig.
Fra 2006 gikk motstanden videre ut av de pashtunske omerådene. NGO-erne tegnet kart som viste deres personell hvor det var trygt å ferdes. Tidlig i 2006 var så godt som hele nord, midten og vestsiden av Afghanistan trygg. I 2008 er snart hele landet utrygt.
Fra august i år kontrollerer Taliban veiene fra Kabul til Kandahar i sør og Pakistan i øst. De vil snart avskjære veien fra nord. På denne måten vil de være istand til å hindre mat og drivstoff fra å nå hovedstaden. Og amerikanerne har ikke mulighet til å fø to millioner mennesker ved en eventuell luftbro. Okkupasjonen er derfor svært nær et sluttpunkt.
Vi vil snart se at Hamid Karzai, hvis han skal beholde makten, blir tvunget til å vende seg mot amerikanerne. Han er avhengig av lederne fra Nord-Alliansen i vest rundt Herat og i det pashtun-dominerte sør. Han vil bli tvunget til å kritisere amerikanernes bombing av sivile, noe som igjen vil være uakseptabelt for amerikanerne.
I tillegg har okkupasjonen av Afghanistan skapt stor uro i Pakistan. Ikke bare har begivenhetene fjernet USAs mann i landet, den tidligere president Pervez Musharaff. Taliban har kapret et stort omeråde ved grensa der de nyter godt av befolkningens støtte. Hvis amerikanerne går inn i Pakistan i stort monn kan militæret i landet dele seg og det kan oppstå borgerkrig. Og i en slik krig vil sannsynlugvis flertallet vende seg mot amerikanerne.
Og Pakistan er ikke som Irak eller Afghanistan. Her bor det 175 millioner mennesker og nesten 20 millioner av dem bor i Karachi. I tillegg har Pakistan atombomber.
Okkupasjonen av Afghanistan har gitt okkupantene et vanskelig valg. De kan bombe enda flere landsbyer men da vil de ødelegge Karzais regjering. De kan angripe Pakistan - for å ta Taliban - med ennå verre konsekvenser. Eller de kan pakke sammen og dra.
Taliban sier de vil akseptere en koalisjonsregjering - så snart okkupantene har forlatt landet. Og det finnes ingen løsninger for Afghanistan hvis ikke det skjer. Men fortsatt ligger mange problemer i lufta.
En koalisjonsregjering er også problematisk. Nabolandene vil fortsatt støtte sine afghanske klienter: Uzbekistan og Russland har jo Dostum, India har de tajikiske islamistene, Pakistan har Taliban og Iran har Ishmael Khan i Herat. Landet vil på denne måten fortsatt styres av krigsherrer. Og det vil bli et høyreorientert regime, i og med at alle partene er høyreorienterte.
Afghanistan vil på denne måten ikke blomstre selv om okkupantene drar hjem. Veien er lang å gå, og Afghanistan er for fattig og forrådt til at det vil skje over natta. Håpet i alt dette ligger i den demokratiske bevegelsen i Europa og USA, såvel som i Pakistan der vi kan forvente et opprør mot USA når som helst.
Veien vil bli lang å gå for afghanerne. For oss her hjemme må dette bli en viktig lærdom. Militærkupp(slik som kommunistene gorde i 1978), F-16 fly og okkupasjon(som sosialistene gjorde i Norge) er ingen vei til frigjøring. Det ødelegger hele venstresida. Det gjelder å komme på riktig spor igjen. Det første man da må gjøre er å trekke seg ut. Deretter må man i praksis vise solidaritet med de fattige afghanerne både på gata og gjennom bistand.
